I min desperasjon etter å få fisk kjente jeg at jeg måtte virkelig langt ned i kjelleren. Der nede hvor man tar en sluk, eller pilk om du vil, og trer på en liten larve. Deretter slipper de den ned i et hull og sitter og drar opp og ned, opp og ned, opp og ned. Det er ikke engang et slukkast som skal til. Dette skal foregå på isen! Is er til for å gå på skøyter eller ha i drinken. Ikke sitte og fryse på mens du glaner ned i et hull. I det hullet har du sluppet en hyssinstump hvor du i enden har knytt på en skje med en liten mark på. Sjuke folk, eller er det kanskje desperasjon etter mislykkede fluefiskesesonger som har skapt slike folk? Er isfiskerne bare fluefiskeavhoppere, eller “rejects” som ikke klarte presset blant de “adelige”. Hvem vet?
Jeg kjente ihvertfall at det var på tide å få fisk, og det ligger et lite tusenbrødrevann like inni skogen der jeg bor. Det er jo påsketemperaturer om dagen, så jeg antok det kunne være muligheter for en kjapp tur uten å fryse fast i isen.
Jeg hadde lagt meg på minnet at en barnehagepappakompis hadde kjøpt isbor forrige kuldesesong, og sendte han en melding. Joa, han hadde bor. Og han var keen på en isfisketur. Og javisst. Han hadde ikke noe i mot å la barna være igjen hjemme heller. Det ble avtalt lørdag klokken ti.
Fredagen var lønningsdag og visakortet vibrerte. Som håpefull avhoppende fluefisker hadde jeg jo ikke noe isfiskeutstyr. Det var duket for en ukontrollert trykktømming av kontoen hos Jaktia Jessheim.
Heldigvis er det munnbindtid, og med en lue eller caps godt ned i panna er det vanskelig å bli kjent igjen. Det er ikke så kult å bli ferska i å kjøpe fiskeutstyr som ikke er relatert til fluefiske.
Jeg ble håndtert vennlig og profesjonelt, og kom ut fra butiken med et noe mer gjennkjennelig lavt nivå på brukskontoen igjen. Det var godt.
Vel hjemme klatret jeg meg over vinterutstyret som ligger i lag ytterst og gravde fram en boks med gamle fiskesaker jeg ikke vet hvorfor jeg ikke har kastet enda og tok fram den gamle lille ambassadøren jeg mente skulle ligge der. Jeg var klar. Pilkestang, snelle, snøre, pilker, mormyska(?), ispigger, bøtte å sitte på og putte fisk i og en boks med maggots.Den neste manøveren var å holde dette skjult for barna. Særlig minstemann som kaller alt det kan henges en strikk, hyssingstump, hundebånd eller ledning på, fiskestang.
Mitt høyeste ønske er at ihvertfall han skal klare å klatre opp fiskeklassestigen. Helt til topps som en stram og flott tørrfluepurist, med flere SIMMSvadere, et knippe stenger til minst en titusenlapp hver og 25 års garanti med tilhørende sneller. Med sesongkort i både Hemsil og Rena og skrytebilder på Instagram fra Kola og New Zealand. Da skal jeg dø som en lykkelig mann og bli til agn for de som aldri nådde opp. For de som opplevde at det var for langt mellom trinnene, høydeskrekken slo inn, eller stigen knakk under dem. Kanskje jeg må sette han bort på foravtale hos en habil fluefisker noen år?
Det ble lørdag og jeg snek meg ut. Jeg røpet at jeg skulle fiske til barna, men det var ikke noe alvorlig reaksjon. Litt usikker på om jeg var lettet eller skuffet. Har jeg barn som ikke vil fiske? Tanken slo meg, men jeg avfeide det fort som veldig usannsynlig. Det må være den naturlige avskyen til metall og levende agn.
Tron-Erik dukket opp presis som vanlig, og vi pakket ned boret i pulken, da det er ansett som lyssky aktivitet å fiske i det vesle vannet i skogen. Ihvertfall av den lokale drikkevannsleverandøren.
Vi tråkket innover og kom oss utpå isen med bare en kort samtale med en hyggelig isfisker som hadde tatt med familien utpå isen.
Tron-Erik røpet, med brukt utstyr, kunnskapsrikt blikk og målrettet gange at dette hadde han gjort før. Jeg fulgte med og nikket anerkjennende til hva han sa med edrevitende kommentarer lett tilgjengelig. Man trenger jo ikke framstå som uvitende selv om man er det.
Det ble boret hull i isen og jeg dro opp en Abbor på ca fem cm før det hadde gått et minutt. Tron-Erik fikk opp en ganske stor mort. Dette fortsatte et par timer. Jeg dro opp små Abbor og han sveiva inn Mort. Med flosklete spøker om høl og håp og det sa brura og, ble det flere hull og fortsatt bare småfisk. Da var tiden inne til å spise litt. Jeg dro fram brukerutstyret, og siden jeg hadde med medbrakt kokk overlot jeg resten til han. Etter få minutter sto jeg og spiste ytrefilet av rådyr. Det var så sjukt godt at det var like før jeg glemte alt av koronaregler og intimsone og ga han en klem. Makan til lunsj.
Vi tuslet litt videre, men Tron-Erik var kald og ville ha bål. Jeg var ikke så vond å be etter 12 abbor på under ti cm og et knippe Mort som Otto hadde strødd utover hele isen. Vi drakk kaffe og øl og ljugde til det begynte å skumre. Da var det på tide å pakke sammen og komme seg hjem.
Vi takket hverandre høytidelig for turen og jeg tror vi begge fikk lyst til å gjøre dette igjen. Kanskje i et vann hvor det er mulig å få noe større fisk.
Og med det gikk jeg inn til barna for å vise fangsten. Det er så hyggelig med barn. De vet liksom ikke hvor dritt det er med 6 abbor så vidt større enn tommelen min. De glante storøyde og spurte om de kunne få spise dem. Stolt og glad forsikret jeg dem om at det skulle de få. Og det fikk de. De ble stekt til lunsj på søndag. Hans ville ikke ha. Aner jeg en flufiskers forfengelighet som ikke vil ha ufisk tatt på maggot, eller fisk i det hele tatt? De skal jo settes tilbake igjen. Men Oda skyflet i seg to fisk så snart jeg hadde renset dem. Det ble ca tre munnfuller for en fireåring. Det tok så lang tid å rense at hun ikke gadd å vente lenger på rensing, så hun stakk. Og bikkjene fikk de fire siste ansjosene.
Som en konklusjon så må jeg si at jeg føler meg faktisk ikke som noe dårligere menneske etter en dag på isen med multiplikatorsnelle, pilk og maggot. Heller tvert imot. Jeg har vandret med “vanlige” folk og sett verden fra uglamorøse isfiskeres øyne. Det var både lærerikt og underholdende…
-Rex Blank
